Sirkusdirektørens datter

Aschehoug 2001. Inbunden med skyddsomslag, 303 sidor, 125x185 mm.

Mycket gott skick. Språk: norska.Dette er en roman om fortellingen. En bok om fantasiens makt, men også en kritikk av kjendis-jaget i vår tid, den meningsløse higen etter berømmelse for berømmelsens skyld. Det er underholdende lesning.

Overveldende fantasi
Enebarnet Petter vokser opp som et lite geni i femtitallets Oslo. Heller enn å leke med gutta i gata sitter han hjemme og skaper sin egen lek i fantasien. Han ruller ut storslagne scener med detaljer og bipersoner, han flommer over av ideer og innfall. Ikke uventet blir han et mobboffer, men plageåndene gir seg når han begynner å hjelpe dem med leksene. På den måten får han også lettet det voldsomme trykket av tanker som presser seg på.

Rik på historier
Hva er mer naturlig, når han som nittenåring trenger enn inntekt, enn å bygge videre på skoletidens sukess? Petter begynner å selge historiene sine til forfattere med "tanketørke", først små aforismer og beskjedne ideer, senere driver han i stor stil. Han tjener seg rik på utkast til romaner, filmer og skuespill. Selv har han ikke noe behov for ære og berømmelse, penger, derimot, det trenger han.

Men det er en farlig geskjeft. For hva hvis det kommer for en dag at vinneren av Kritikerprisen har kjøpt og betalt for halve romanen?

Underholdende
"Sirkusdirektørens datter" er en lettlest beretning som bobler av fortellerglede. Forfatteren gir oss boken gjennom eksempler på noen av Petters beste historier - og de er både så fantasirike og formfullendte at det ikke er til å forundres over at lurvete og slitne forfattere betaler i dyre dommer for dem.


Flere skribenter vil unektelig gremmes over kollega Gaarders velrettede spark; for jeg-fortelleren er vel inne på noe når han karakteriserer uttrykksbehovet i vår tid som langt mer utviklet enn det faktiske innholdet i alt som kommer på trykk.

Selverkjennelse
Gaarder selv har mye på hjertet, og han trekker leserne med, fra side til side. I blant kan han bli for tydelig - du trenger ikke være mesterdetektiv for å ane sammenhenger mellom historiene og Petters eget liv.

For som en Jonas Wergeland blir jeg-fortelleren innhentet av fortiden. Der han har vært genial i tanken, har han forspilt sitt virkelige liv. Så er det også en god prosjon erkjennelse i denne romanen, som var vel verdt timene den tok å lese.

Anne Cathrine Straume

Kulturnytt, NRK P2, 30. oktober 2001